Feeds:
Posts
Comments

Posts Tagged ‘erkjennelsesteori’

Kants erkjennelsesteori og vitenskapsfilosofi: ”Finnes det plass for Kant i romtidsdansen[1]?”

©Tessa Valo, 2006

(an older essay on Kant, sadly only in Norwegian)

“En stor, kanskje den største delen av våre fornuftsoppgaver består i å analysere begrepene som vi allerede har om gjenstander”. (KrV B9; Ariansen 2006: 167)

Innledning

Jeg har valgt en innviklet oppgave – å drøfte Kants erkjennelsesteori på en uhyre liten plass. Derav følger at vi dessverre ikke skal ha tid og rom til å gå i detaljer, og i stedet skal vi fokusere på de grunnlegender argumenter som står bak Kants filosofi og vitenskapsfilosofi spesielt. Det finnes ikke en entydig, uproblematisk interpretasjon av Kants verk, tvert imot, Kant er en av de mest omstridte og stadig aktuelle filosofer. Hver tid tolker Kants filosofi gjennom briller av de akkurat ledende teorier og tanker; det er mulig å se på Kant gjennom Hegels øyne, i tiden da logisk positivisme hersket filosofien fantes det noe som tolket Kant gjennom Humes øyne, i dag blir det vanlig å tolke Kant som foregriper av Wittgenstein og i visse områder også av Goodman[2] (Cf. Walsh 1981:723-725), Kant ble til en stor inspirasjonskilde for Putnam, som presenterte en meget tankevekkende tolkning av Kants verk; slik kunne vi fortsette, men dette er ikke hensynet. Vi selv er ikke et unntak, det er umulig for oss å gå ut fra våre overbevisninger og tolke Kants filosofi fra en arkimedisk punkt, og det var Kant selv best bevisst om. Det som skal presenteres her blir en av de mulige samtidige tolkninger av (deler av) Kants erkjennelsesteori, den gjøres ingen krav på å være uttømmende eller gyldig i en bredere sans. Vi skal se først og fremst på Kants grunnlegende påstander og etterpå vie litt plass til det som er etter min mening aktuell i Kants tanker om vitenskap og vitenskapelig undersøkelse. Vi skal dessverre ikke få plass til å drøfte spørsmål om Kant og dagens fysikk, selv om det ville være interessant. Jeg har derfor valgt å si heller hva Kant har å tilby oss i rammen av vitenskapsfilosofi.

Grunnlegende tanker

Not empriricism yet realism in philosopohy, that is the hardest thing” (Wittgenstein sitert i Westphal 2005:303)

Vi skal nå se på den grunnlegende delen av Kants filosofisk prosjekt, i.e. undersøkelsen av selve den rene fornuften og forsøk på dermed å gi metafysikken en vitenskapelig status (for å redde forestillingen om mennesket som et fritt og moralsk ansvarlig vesen). For at dette blir mulig, må Kant utvikle en vitenskaps- og erkjennelsesteori, som ville være i stand til å gi metafysikken som en vitenskap[3] fotfeste slik at den kunne begrunne et system av absolutt sikre og allmenngyldige prinsipper. Sentral for Kants prosjekt er ikke bare å gi en innsikt i måten mennesker[4] erkjenner verden på, men først og fremst å rettferdiggjøre menneskets (resp. vitenskapenes[5]) tro på den objektive[6], felles verden (Cf. Bird 1999:591). Kant insisterer på en nødvendighet av å styrte både Kartesiansk og empiristisk tradisjon og dermed å forandre radikalt vår metode av tenkning (Cf. Westphal 2005: 308-9). For å oppnå dette målet må Kant finne vei ut av Descartes rasjonalistisk tvil og Humes empiristisk skeptisisme samtidig som å innbefatte visse aspekter av både disse tenkemåter (Cf. Dicker 2004:4) og bygge en objektiv, fast og uknuselig bro mellom årsak og virkning. Han trekker en parallell med Kopernikus[7] – i stedet å ta utgangspunkt i objektene selv, henvender han seg til fornuften og dermed til fornuftsprinsipper som muliggjør selve erfaringen (Kant KrV: Bxvi-Bxviii, også i: Wood 2001:12-13). Kants Kopernikanske revolusjon er en metodologisk revolusjon og ikke ontologisk (”die veränderte Methode der Denkungsart” Bxiii), Kant snur på hodet prioriteten av metafysikk og etablerer epistemologi som det grunnlegende; transcendental idealisme er først og fremst en metodologisk og meta-filosofisk ståsted (Cf. Allison 1983:25). Epistemologi i Kants forstand er nøkkelen til metafysikk, bare ved å svare på det epistemologiske spørsmålet om hvilken natur empirisk realitet har, kan man svare på spørsmålet av selve metafysikk[8]. Kants epistemologi har to mål, en destruktiv og en konstruktiv, det destruktive målet er å trekke en grense for menneskelig erfaring, det konstruktive målet er å legitimere mulighet av objektiv kunnskap om verden (Cf. Dicker 2004:4-17). Ved hjelp av den negative konseptet av ting i seg selv (Ding an sich)[9] trekker Kant en grense for mulig menneskelig erkjennelse og objekter av erfaring [vi har ingen tilgang til en ikke-empirisk realitet, som ikke betyr at en slik realitet kunne ikke være et legitimt objekt for menneskelig interesse], samtidig som han – ved å postulere en gjensidig avhengighet av konsepter og objekter av mulig erkjennelse – grunnlegger mulighet av vitenskapelig og alminnelig erkjennelse og finner dermed veien ut av Humes skeptisisme. Han konstituerer en nødvendig relasjon mellom konsepter og empirisk realitet[10]; til å gjenta hans lapidarisk utsagn: ”Thoughts without concepts are empty, intuitions without concepts are blind” (Kant URL KrV: A 51). Men før vi skal se nærmere på denne tanken i relasjon med Kants filosofi av vitenskap, må vi forholde oss til begrepet a priori[11] og rollen den spiller i Kants filosofi. Selve spørsmålet om hvordan er erfaring mulig kan reduseres til det sentrale spørsmålet om hvordan[12] er syntetiske dommer a priori mulige. Erkjennelse a prioriuavhengig av erfaring av konkrete partikulære objekter, men ville være meningsløs uten anvendelse til konkrete partikulære objekter. Det som kjennetegner a priori erkjennelse er nødvendighet og streng allmenngyldighet (KrV B4-5, B 11-14), som på en viss måte smelter sammen (Cf. Sellars 1953:122). Det syntetiske i sammenheng med det a prioriske refererer først og fremst til det produktive potensialet[13] av fornuften å utvide vår erkjennelse[14] ut fra sine egne premisser. Hvis vi forholder oss til forestillingen om det a prioriske må vi ha i tankene den trusselen som variabilitet i forstand av kontingent og empirisk karakteristikk av forskjellige subjekter, forestiller for Kant og hans idé om empirisk erkjennelse (Cf. Politis 1997:260-6). Det er en trussel av skeptisisme, subjektivisme og solipsisme[15]. ”This threat can be neutralized by placing what is variable in experience within a framework of something invariable” (Ibid. 260), og det a prioriske forestiller akkurat denne rammen, ”for the framework can be fixed and invariable only if it is a priori” (Ibid. 261). ”If we were to treat the pure concepts of the understanding as merely empirical products, we should completely change their character and their use” (Kant KrV URL A92). Med andre ord, empirisk undersøkelse i natur kan ikke forsikre oss objektiv, invariabelt og sikker kunnskap, fordi den mislykkes i å overvinne akkurat denne trusselen og leder bare til forskjellige versjoner av Humes skeptisisme. Bare de fundamentale a prioriske konsepter av metafysikk med dens universelt omfang, kan, ifølge Kant, forsikre dette målet, i.e. objektiviteten. Som mennesker har vi en begrenset tilgang til a priori kunnskap, begrenset til den generelle struktur av erfaring og empiriske objekter som konstituerer den fenomenale (menneskets) verden. oppstår

Kant og vitenskapsfilosofi

Nå skal vi drøfte spørsmål av den regulativ funksjon av fornuft i sammenheng med Kants vitenskapsfilosofi og orientere oss mot det aktuelle i Kant sine tanker. All vitenskap bruker uempiriske konsepter, i.e. teoretiske ideer og syntetisk dommer a priori[16], i sine teorier, disse ideer er sentral for all vitenskapelig undersøkelse (og de facto all erkjennelse). Fordi ”no single observation of an object gives us fully determinate knowledge of that object […] even multiple observations of an object o not yield determinate knowledge of it until such observations are organized by means of and subsumed under concepts” (Guyer 2006:54). ”Such concepts of reason are not derived from nature, but we only interrogate nature, according to these ideas, and consider our knowledge as defective so long as it is not adequate to them” (Kant URL KrV: A646). Forstand (Verstand) ”conforms our various individual judgements regarding objects to the categories of thought” (Rescher 2000:6), mens Fornuft (Vernunft) i dens regulativ funksjon ”brings unity into the manifold of concepts by means of ideas, making a certain collective unity the aim of the operations of the understanding, which otherwise is occupied with distributive unity only”[17] (Kant URL KrV: A644). Som vi ser har fornuft ingen objekt in concreto og dermed har den ingen direkte forsvaring (i motsetning til forstand, som er begrunnet med dens funksjon som forener av sanseinntrykk) for dens regulativ virksomhet (Cf. Kant URL KrV: A664). Dens funksjon er en logisk funksjon[18] (Cf. Kant URL KrV: A660) som trenger en transcendental støtte; dens logisk virksomhet er meningsfullt bare og utelukkende i relasjon til det transcendentale prinsippet[19], som fungerer som en bro mellom vitenskapelig tankegang og objektiv realitet (Cf. Wartenberg 1992:230-3). Fornuft a priori genererer tre grunnlegende prinsipper, som er både fornuftens og vitenskapens prinsipper, eller bedre – maksimer (Cf.KrV: A666), som har en ren regulativ funksjon, de er ikke objektive prinsipper. Disse maksimer til sammen forestiller en ideal, fornuftens og vitenskapens ideal, ideal av en helt rimelig system av vitenskapelig kunnskap (completely adequate system of scientific knowledge), et ideal vi, som vitenskapsmenn, må strebe etter (Kant KrV: Bxiii-Bxiv; også i: Wood 2001:10-11). Akkurat derfor må den ikke forveksles med virkelighet (en slik forveksling ville lede oss bare til kontradiksjon). Vi må være bevisst om at “reason’s contribution to the framework of knowledge does not involve the actual constitution of objects that we know” (Wartenberg 1992:238). Fornuften “only indicates the way which leads to systematical unity, but does not determine anything beyond” (Kant URL KrV: A668)[20]. Disse tre maksimer eller prinsipper, som har først og fremst en heuristisk verdi, er: prinsipp av forbindelse/aggregasjonPrinsipp av aggregasjon (også referert til som prinsipp av genera /Cf. Wartenberg 1992/) ”keeps us from admitting an extravagant variety of different original genera, and recommends attention to homogeneousness” (Gleichartigkeit) (Kant URL KrV: A660). Sagt på et annet måte – den krever at vi (og vitenskapsmenn spesielt) utvikler en konseptuel struktur som ville redusere kompleksiteten og variabiliteten av vår empiriske kunnskap ”by searching for generic concepts and laws of which known empirical concepts and laws will be specifications.” (Wartenberg 1992:234). Prinsipp av spesifikasjon krever på en måte det motsatte, og det er differensiering av en generisk konsept inn i to eller mer spesifiske konsepter[21]. Dette prinsippet ”checks that tendency to unity, and prescribes distinction of sub-species before applying any general concept to individuals” (Kant URL KrV: A660). Og den siste, prinsippet av affinitet, forener både disse prinsipper ved å foreskrive homogenitet ”through the gradual transition from the one species to another: thus indicating a kind of relationship of the different branches, as having all sprung from the same stem”. (Ibid.). Dette siste prinsippet fullfører ideen av systematisk konneksjon; dette systematisk enhet av de tre fornuftens maksimer er akkurat den ideen vi streber etter å fullføre i våre vitenskapelige undersøkelser, men er aldri i stand til å oppnå[22]. Vitenskapelig praksis er et forsøk på å avsløre den gjensidig systematisk sammenheng mellom de enheter som konstruerer vår kunnskap (Cf. Wartenberg 1992:245), vår kunnskap er ikke bare en opphopping av fakter, men en systematisk struktur av proposisjoner avhengige av hverandre. Akkurat denne tanken om vitenskapelig holisme[23] var og stadig er aktuell i visse retninger av vitenskapsfilosofi. La oss bare nevne Kuhn (Kuhn 1962) og hans tanke om theory-ladenness av data. Før vi kommer til slutten av dette essayet må vi framheve rollen som eksperiment spiller i Kants vitenskapsfilosofi. Ifølge Kant, og de fleste vitenskapsfilosofer, er eksperiment en målrettet aktivitet (Cf. Kant URL KrV:A51), som krever anerkjennelse av rollen som teoretiske ideer spiller i den, men som på den andre siden også legitimerer våre ideer og forvandler våre hypoteser i vitenskapelige sannheter (Cf. Kant URL KrV:A660-1). ”Kant takes science to be an enterprise whose specific products attain validity by being tested against empirical data” (Wartenberg 1992:244). Kant URL (Prinzip der Aggregation), prinsipp av spesifikasjon (Prinzip der Spezifikation) og prinsipp av affinitet (Prinzip der Affinität).

Noen få ord til slutt

Det som er stadig revolusjonær i Kants vitenskapsfilosofi er den vekten han legger på gjensidig avhengighet av våre teorier, ideer, konsepter etc. og fenomener. Det er en tanke mange ikke vil se når de streber etter rene og objektive data, men Kant har visst oss, at det er mulig å være objektiv samtidig som man ikke nekter rollen ideer spiller. For ”if experience were a mere rhapsody of unconceptualized sensations, no statements could be made about it (since making statements involves the use of concepts), and hence no true statements” (Matthews 1969:208). All vår erkjennelse skal alltid være bare en menneskelig erkjennelse, men ville det finnes vitenskapelig glede hvis vi allerede kjente til hvordan det egentlig er og måtte ikke strebe etter en uoppnåelig ideal?

Litteraturliste.

  1. Allais, Lucy. 2003. “Kant’s Transcendental Idealism and Contemporary Anti-Realism”. International Journal of Philosophical Studies. 11(4): 369-392.
  2. Allison, Henry. 1983. Kant’s Transcendental Idealism. Yale University Press.
  3. Anderson, R. Lanier. 2001. ”Synthesis, Cognitive Normativity and the Meaning of Kant’s Question: How are Synthetic Cognitions a Priori Possible?”. European Journal of Philosophy. 9(3): 275-305. ISSN 0966-8373.
  4. Ariansen, Per; Bostad, Inga; Mathisen, Steinar; Rabbås, Øyvind (red.). 2006. Exphil I: Tekster i filosofi- og vitenskapshistorie. Universitet i Oslo.
  5. Bird, Graham. 1999. ”The Trouble with Kant”. Philosophy. 74: 587-594.
  6. Bitsakis, Eftichios. 2005. ”Space and Time: The Ongoing Quest”. Foundations of Physics. 35(1): 57-83.
  7. Butts, Robert E. 1984. “Kant’s Philosophy of Science: The Transition from Metaphysics to Science”. PSA: Proceedings of the Biennal Meating of the Philosophy of Science Association. 2: 685-705.
  8. Castañeda, Hector N. 1960. ”7+5=12 as a Synthetic Proposition”. Philosophy and Phenomenological Research. 21(2):141-158.
  9. Dicker, Georges. 2004. Kant’s Theory of Knowledge: An analytical Introduction. Oxford University Press.
  10. Eco, Umberto. 1999. Kant and the Platypus. Essays on Language and Cognition. London: Secker & Warburg.
  11. Felch, William E. 1950. ”Are There Synthetic a Priori Truths?”. The Journal of Philosophy. 47(20):579-584.
  12. Guyer, Paul. 2006. Kant. London: Routledge.
  13. Heidegger, Martin. 1973. Kant und das Problem der Metaphysik. 4th ed. Frankfurt am Main: Vittorio Klostermann.
  14. Henle, Paul. 1962. “The Critique of Pure Reason Today”. The Journal of Philosophy. 59(9):225-234.
  15. Hintikka, Jaakko. 1968. ”Are Mahematical Truths Synthetic a Priori?”. The Journal of Philosophy. 65(20): 640-651.
  16. Kaminsky, Jack og Nelson, Raymond J. 1958. ”Scientific Statements and Statements about Humanly Created Objects”. The Journal of Philosophy. 55(15): 641-648.
  17. Kant, Immanuel. 1891. Prolegomena and Metaphysical Foundations of Natural Science [URL]. London: George Bell and Sons. [oppsøkt 15.11.2005]. Tilgjenjelig på http://oll.libertyfund.org/Home3/HTML.php?recordID=0352 .
  18. Kant, Immanuel. 1922. The Critique of Pure Reason [URL]. New York: Macmillan. Overs. F. Max Müller. [oppsøkt 15.11.2005]. Tilgjenjelig på http://oll.libertyfund.org/Home3/HTML.php?recordID=330 .
  19. Kant, Immanuel. 2004. Prolegomena to Any Future Metaphysics. (ed.) Zöller, Günther. Oxford: Oxford University Press.
  20. Kitcher, Philip.1982. „How Kant Almost Wrote >Two Dogmas of Empiricism<”. I: Essays on Kant’s Critique of Pure Reason. Mohanty, J. N., Shahan R.W. (eds.). University of Oklahoma Press, Norman. 217-251.
  21. Kuhn, Thomas. 1962. The Structure of Scientific Revolutions. University of Chicago Press.
  22. MacKinnon, Edward. 1978. “The Development of Kant’s Conception of Scientific Explanation.” PSA: Proceedings of the Biennial Meating of the Philosophy of Science Association. Vol. 1: Contributed Papers, pp. 18-30.
  23. Matthews, H. E. (1969). ”Strawson on Transcendental Idealism”. The Philosophical Quarterly. 19(76): 204-220.
  24. Miller, David L. 1941. ”The a Priori in Contemporary Thought”. Philosophy of Science. 8(1): 20-25.
  25. Mittelstaedt, Peter. 2004. ”Der Objektbegriff bei Kant und in der gegenwärtigen Physik”. I: Warum Kant Heute? Heidemann, D. H., Engelhard, K. (eds.). Berlin: Walter de Gruyter. 207-231.
  26. Moran, Dermot. 2000. “Hilary Putnam and Immanuel Kant: Two ΄Internal Realists’?”. Synthese. 123: 65-104.
  27. Næss, Arne. 2005. Hvor kommer virkeligheten fra? 18 samtaler med Arne Næss (av Henrik B. Tschudi). Oslo: Kagge forlag.
  28. Okasha, Samir. 2002. Philosophy of Science: A Very Short Introduction. Oxford: Oxford University Press.
  29. Peregrin, Jaroslav og Sousedík, Stanislav. (eds.). 1995. Co je analytický výrok?. Praha: OIKOYMENH.
  30. Politis, Vasilis. 1997. ”The Apriority of the Starting-point of Kant’s Transcendental Epistemology”. International Journal of Philosophical Studies. 5(2): 255-284.
  31. Putnam, Hilary. 1974. ”Philosophy of Language and Philosophy of Science”. PSA: Proceedings of the Biennal Meating of the Philosophy of Science Association. Vol. 1974. pp. 603-610.
  32. Putnam, Hilary. 1992. Realism with a Human Face. Harvard University Press.
  33. Quine, Willard van Orman. 1961 [1951]. [URL]. Two Dogmas of Empiricism. [oppsøkt 10.3.2005]. Tilgjenjelig på http://www.ditext.com/quine/quine.html.
  34. Rescher, Nicholas. 2000. Kant and the Reach of Reason: Studies in Kant’s Theory of Rational Systematization. Cambridge University Press.
  35. Scruton, Roger. 2001. Kant: A Very Short Introduction. Oxford: Oxford University Press.
  36. Sellars, Wilfrid. 1953. “Is There a Synthetic a Priori?”. Philosophy of Science. 20(2):121-138.
  37. Walsh, W.H. 1981. “Kant’s Critique of Pure Reason: Commentators in English, 1875-1945”. Journal of History of Ideas. 42(4): 723-737.
  38. Wartenberg, Thomas E. 1992. “Reason and the Practice of Science”. I: The Cambridge Companion to Kant. Guyer, P. (ed.) Cambridge University Press. 228-249.
  39. Weinert, Friedel. 2005. ”Einstein and Kant”. Philosophy. 80: 585-593.
  40. Westphal, Kenneth R. 2005. “Kant, Wittgenstein, and Transcendental Chaos”. Philosophical Investigations. 28(4): 303-323.
  41. Wood, Allen W. (ed.). 2001. Basic Writings of Kant. New York: The Modern Library.



[1] ”Romtidsdansen” er lånt fra en av samtaler med Arne Næss om Albert Einstein (Næss 2005:95).

[2] Det må bemerkes at paralleller er i de meste tilfeller bare tilsynelatende og overfladiske, går vi dypere i saken, finner vi sentrale motsetninger. Men det betyr i hvert fall ikke at Kant ville ikke være en meget inspirerende person generelt og for de nevnte spesielt! For en omtale av relasjon mellom samtidig anti-realisme og Kant cf. f. eks. Allais 2003.

[3] Her må vi skille mellom metafysikken før Kant og det som Kant streber etter. Han gjør det eksplisitt at metafysikken som vi har sett den har ikke noe fotfeste og at den må etableres helt på nytt. ”It is a wholly new science which no one had previously even thought of, even the mere idea of which was unknown, and towards which nothing of all that had hitherto been done could be used, except the hint that Hume’s doubt could give” (Kant 2004:68, Prolegomena 4:262).

[4] For det som Kant beskriver er unik menneskelig måte å erkjenne verden på, den er felles for alle mennesker, vi kunne si at de anskuelsesformer (rom og tid) og kategorier forestiller en grunnlegende ”universal human nature”. (Cf. Politis 1997: 271; Matthews 1969:208). I denne sammenheng må vi bemerke at menneskelig måte å erkjenne verden på står hos Kant ikke i kontrast til andre skapningers måte å gjøre det samme; helt omvendt ”the contrast is not with beings whose knowledge depends on sensibilities different from ours, but once again with beings whose knowledge does not depend on sensibility at all, that is, God.” (Politis 1997: 272).

[5] ”The first Critique constitutes not so much a theory of everyday knowledge, as a theory of scientific knowledge. Kant was not interested in knowledge of but in knowledge that; in other words not interested in the condition of knowledge […] of objects as much as in the possibility of founding the truth of our propositions about objects.” (Eco 1999:69).

[6] Spørsmålet: ”Ist also die Suche nach einem Objekt nichts anderes als die Jagd nach einer Chimäre? […] muss beantwortet sein!” (Mittelstaedt 2004:209).

[7] ”The point of Copernican revolution is to remind philosophers that they are not Gods; that we can know about things only what human beings can know and only in the way human beings can know things, using the human conceptual framework. The point of insisting that our experience is of ‘appearances’ and that we can not know anything about ‘things in themselves’ is, at least in part, to remind us, that the things we can say, and hence the things we can know, are determined by the nature of human experience and that we cannot step outside the limitations of our human experience.” (Matthews 1969:215).

[8] Heidegger går så langt til å si at Kritikk av den rene fornuft har ingenting med epistemologi å gjøre og at transcendental epistemologi bare tjener en metafysisk mål. (Heidegger 1973:17).

[9] Konseptet av ting i seg selv (og dermed konseptet av noumenon) har først og fremst en limitativt (negativ) funksjon; det er feil å reifisere denne tanken og forestille seg en virkeligautentisk) verden av uerkjennelige ting (Cf. Rescher 2000: 6-10). Forestillingen av ting i seg selv oppstår gjennom prosess av abstraksjon, gjennom prosses av ”thinking away” av sensibilitet. ”The thing-in-itself is accordingly a creature of understanding (Verstandswesen: ens rationis) – a product of abstraction – arrived at by prescinding from the conditions of sensibility. To be sure such creatures of understanding do not carry us beyond the domain of phenomena and their grounding”. (Rescher 2000:8). ”Kant does not assert the existence of a world of objects not accessible to our senses, but perhaps accessible to other beings […] He is interested only in the concept of such a world, as a way of emphasizing the limitations of our human knowledge and avoiding the excesses of dogmatic metaphysics” (Matthews 1969:215; 209). Konsept av ting i seg selv har med andre ord ingen positivt innhold, men det betyr ikke at den er meningsløs – tvert imot – den leder oss til tanken om Gud (Guden er ikke en tenkende vesen, det er en ”vesen” med intuisjons evne), til tanken om en annen, ikke-menneskelig, form av erkjennelse (uformidlett, direkte, intuitiv). ”I had therefore to remove knowledge, in order to make room for belief.” (KrV Bxxx). Men dette emne er, dessverre, utenfor ramme av dette essayet. (

[10] Empirisk realitet består av objekter som kan være erkjent (av mennesker), hvor ”something becomes an object of experience only through the unification of: a given, forms of sensibility, schematization in imagination, concepts of understanding, and the final synthesis in the transcendental unity of apperception.” (MacKinnon 1978:25).

[11] Leser vi Kant merker vi veldig fort at selv om ”a priori enters the Critique as an epistemological predicate, attatching primarily to items of knowledge, it quicky becomes applied to almost everything in right: judgements, concepts, intuitions, faculties, synthesis are all labelled a priori”. (Kitcher 1982:217). Som vi ser, spiller begrepet a priori for Kant en sentral rolle, og vi skal se på hvorfor.

[12] Kant tar for gitt at syntetiske dommer a priori finnes og bruker eksempler av slike dommer f. eks. i geometri til å undersøke hvordan de er mulige ”in order to be able to deduce from the principle of the possibility of the given cognition the possibility of all other synthetic cognition a priori”.(Prolegomena 4:275).

[13] ”If there is a genuinely Copernican aspect to his revolution, it lies in the fact that he suspends all judgement on from in re and assigns a synthetic-productive, and not merely abstractive, function to the old active intellect.” (Eco 1999:68).

[14]”The generation of cognition a priori, both according to intuition and according to concepts, and finally the generation of synthetic propositions a priori in philosophical cognition, constitutes the essential content of metaphysics”. (Prolegomena 4:274).

[15] La oss bare minne en passasje i Kritikk – A91-2/B123-4, hvor Kant presenterer en slik trussel av ”kaos”.

[16] Jeg skal heller snakke om ideer og regulativ funksjon av fornuft enn om konkret funksjon av syntetisk dommer a priori. Selv om Kant tok deres eksistens for gitt, er den i dagens vitenskapsfilosofi meget omstridt, og samt selve innholdet av dette begrepet. Omtaling av dette emnet ville ta oss plass, som vi ikke har, derfor skal jeg snakke mer om generelle tanker om vitenskap, som dessuten har en mer større potensial for dagens vitenskapsfilosofi. For omhandling av dette emne se f. eks.: Castañeda 1960, Dicker 2004, Felch 1950, Hintikka 1968, Kaminsky og Nelson 1958, Miller 1941, Sellars 1953, Putnam 1974 og 1992.

[17] ”The understanding forms and object for reason in the same manner as sensibility for understanding.” (Kant URL KrV: A665).

[18] ”This use of reason is one in which reason is simply trying to put its own house in order.” (Wartenberg 1992:231).

[19] Vi må merke her at det transcendentale kunnskap som her refereres til ikke overskrider den legitime grensen av det som vi mennesker er i stand til å erkjenne a priori (i.e. den strukturen av empiriske /fenomenale/ verden).

[20] Cf. Kant URL KrV: A663.

[21] The transcendental principle of specification sets an infinite task for the understanding, namely that of producing more and more specific concepts for the generic ones in its scientific theories…it therefore might seem that science is constituted by two contradictory drives, one toward unity and one toward diversity” (Wartenberg 1992:239-40).

[22]Men, “it does not follow, however, that one may learn nothing of the world through the glasses, and, indeed, if the sun is bright, one may learn more than he would otherwise” (Henle 1962:226), og denne ideen skulle ikke lede oss til en hvilken som helst form av skeptisisme.

[23] På en måte er denne tanken veldig nær Quines vitenskapelig holisme (selv om Quine er langt fra enig med Kant i de fleste påstander han holder), og jeg ville gjerne betegne den som en forgjenger av (ikke bare) Quines syn på vitenskap. La oss bare minne Quines meget sitert dictum: “our statements about the external world face the tribunal of sense experience not individually but only as a corporate body” (Quine URL 1951).

Read Full Post »